Fra spalten Sett i Billedkunst i forbindelse med min utstilling På KunstnerSenteret i Buskerud, hvor jeg presenterer arbeider av Susanna Hesselberg, Helene Torp, Nathalie Lavoie og Francesca Woodman.

Det blir mellom oss

Separatutstilling på KunstnerSenteret i Buskerud

9. - 31. mars 2012

Jeg jobber med iscenesatt foto. I hovedsak plasserer jeg meg selv i avgrensede rom, enten inne eller ute i naturen. Det som interesserer meg er hvordan jeg kan skildre mennesket i følelsesmessig sårbare situasjoner, uten at jeg utdyper hverken mennesket eller omgivelsene. Jeg vil at det skal være almenngyldige bilder og ikke portretter av enkeltindivider. Jeg velger derfor bevisst kun å antyde skikkelsene i bildene mine.

Jeg har valgt foto som uttrykk fordi fotografiet er nært forbundet med direkte avbildning. Og jeg er ute etter det andre, ikke det som syns men det som bare kan anes. Jeg liker dobbeltheten i dette.

Tittel på utstillingen er: Det blir mellom oss, en setning som vitner om intimitet og noe som ikke alle får ta del i. Den sier også noe om at det er flere i bildet enn den som avbildes, betrakteren får en rolle. Betrakteren som fotograf, eller betrakteren som publikum.

Det blir mellom oss

Separatutstilling på Kunstnersenteret i Møre og Romsdal

14. januar - 12. februar 2012

Det blir mellom oss

Separatutstilling på111Kunstmuseet Kube

17. september - 31. oktober 2011

Endring og stillstand

- hagen som motiv og materiale i kunsten
Gruppeutstilling på galleri F15 / Punkt Ø

Punkt Øs nye utstilling setter fokus på hagen og kunsten. Hagen har vært, og er, et viktig tema for flere samtidskunstnere, og utstillingens kurator, Siv Hofsvang, har undersøkt årsakene til denne fascinasjonen. Hagen er et rom hvor mennesker møter og arbeider med naturen direkte. Hagen som kulturuttrykk forteller oss om mennesker, om vårt forhold til naturen og vårt ønske om å kontrollere og temme den. Gjennom historien er hagen beskrevet som en av kunstartene, og i eldre billedkunst kan vi se for oss hvordan hagen ble brukt som scene for menneskelig aktivitet, i tillegg til selvstendig motiv.

Vestlandsutstillingen 2010

I 2010 er Vestlandsutstillingen en serie gruppeutstillinger. Det er altså ikke en vandreutstilling slik den har vært tidligere. Vi ønsker med dette å åpne for noen flere variabler blant kunstverkene – blant annet de som forholder seg direkte til et spesifikt sted og de som må fremstilles på plassen der verket vises. Samtidig ville vi spørre om det er mulig å variere visningsformen til Vestlandsutstillingen.

Vi valgte å stille et åpent spørsmål til kunstnerne. Spørsmålet vi formulerte var Samtid. Samtid er et stort og vidløftig spørsmål, noe vi var klar over da det blei reist. Det kom heller ikke som noen overraskelse at kunstnerne formulerte en bred og kompleks sammenstilling av svar, og at ingen av disse kan hevdes å være komplette løsninger. Det er vi svært takknemlig for.

De svarene som foreligger er fragment av samtaler, av og til mer som monologer, bruddstykker som kretser omkring ulike tema som opptar oss nå. Det beste vi kan si er at det ikke er noen synlig dominans utenom kunstnernes sterke vilje til å forske i eget kunstnerisk materiale. Vi kan se sporene av langvarige undersøkelser av strukturelle muligheter og begrensninger, med konsistente og disiplinerte resultat. Vi kan også se overraskende sammenstillinger med bruk av element vi mener å kjenne fra før. Det narrative – som kan oversettes til fortelling – finn vi også hos flere, med innslag av det burleske og lekende.

Med denne utstillingen stiller vi også noen spørsmål til publikum. Hvordan oppleve en utstilling som dere strengt tatt ikke kan se i sin helhet uten å reise rundt på store deler av vestlandet på våren og forsommeren? Kan man skape seg et inntrykk av hva som opptar kunstnere med tilknytning til Vestlandet i dag, gjennom å erfare enkeltverk og utdrag? Vi undrer med andre ord på om VU2010 kan, tiltross for at formatet er oppdelt og geografisk spredt utover, formulere seg som en tematisk forening av det sammensatte og mangfoldige.

VU2010 inneholder sju utstillinger som er klart forskjellige.

I Ålesund peker verkene på det komplekse i fortellingens struktur, med virkemidler som spenner fra organisering av prefabrikerte element til omskaping av landskapstradisjonen.
Det kuratoriske grepet – for å kome tilbake til dette – er altså formulert som et åpent spørsmål. I utstillingen, som er det kuratoriske svaret, har vi tatt med så mange variablar som mulig, eller for å være mer presis – som Vestlandsutstillingen som format tillater. VU2010 har med dette fått mange utfordringar å løse, mengden av kunstnarar er en ting, mens antall plasser vil kreve kreative løsninger fra publikum.

Med dette ønsker vi å vise dere, kjære publikum, den kunstneriske utforskingen som pågår i dag. Ikke bare er det skarpt artikulerte hypoteser, men og spill mellom dyp kunnskap og tilfeldige innspill. Kunstnerene på årets Vestlandsutstilling viser at vi stadig rører oss mellom kjente motsetninger som det vi vet og det vi ikke vet, det vi husker og det vi forestiller oss. Vi vet også at verkene heller ikke kan forstås uten sin virkning. Eller for å sende en hilsen fra historiske dybder: ”Quidquid recipitur ad modum recipientis recipitur”, oversatt fra Latin blir det omtrent slik Det som blir mottatt, kan bare mottas på mottagerens måte.

Malin Barth, Sissel Lillebostad, Anne Szefer Karlsen, kuratorer

Jeg har alltid vært opptatt av samfunns-strukturer og politikk og har jobbet aktivt politisk både utenfor og innenfor kunstscenen. Jeg var lenge med i styringsgruppa for New Meaning, et magasin hvor unge nyankomne innvandrere fikk mulighet til å uttrykke seg gjennom tekst og bilde. Jeg arrangerte seminarer og møtesplasser hvor kunstens plass i samfunnet og samfunnets plass i kunsten var sentrale temaer. Min kunstneriske praksis var i hovedsak i det offentlige rom innenfor området relasjonell kunst, jeg jobbet med kunst som hadde direkte innvirkning på folks liv.

Jeg er interessert i hvordan vi mennesker forholder oss til verden. Vi fjerner oss hele tiden fra det levende. Vi er fremdeles fysiske, men tenker oss mer som forvaltere av naturen enn at vi er del av den. Vi har kanskje mistet følelsen av at vi er del av noe større. Jeg tenker at vi kan ikke bare være rasjonelle, vi må koble rasjonaliteten til vår følsomhet og varhet for alt levende. Og dette igjen til de vanskelige spørsmålene. Hvis vi får det til.
Bildene mine handler om disse spørsmålene. Samtidig beskriver de en privat prosess, jeg var syk lenge og var i denne perioden bundet til hjemmet og hagen. De beskriver mine følelser rundt det å være berøvet en frihet som tidligere var opplagt.

Det er viktig for meg å få frem en spenning i bildene, en forestilling om at det ligger noe under. Det er mer enn det som syns. Fotografi er spennende sllik, fordi mediet er så knyttet til forestillingen om at det er direkte avbildende.